Hopp til innhold

Ollie Matson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ollie Matson
Nr. 33, 30
Posisjon: Halfback
Informasjon
Født: 1. mai 1930[1]
Fødested: Trinity
Død: 19. februar 2011[2][1] (80 år)
Dødssted: Los Angeles[3]Rediger på Wikidata
Høyde: 188 centimeter[4] Vekt: 100 kg
Karriereinformasjon
High School: San Francisco (CA) Washington
College: San Francisco
NFLs draft: 1952 / Runde: 1 / Pick 3
Laghistorie
Karrierehøydepunkter og Priser
Karrierestatistikk
Yards på løp     5 173
Yards per løp     4,4
Touchdowns på løp     40
Mottakelser     222
Mottatte yards     3 285
Mottatte touchdowns     23
Return yards     4 341
Return touchdowns     9
Spillerstatistikk på PFR
Medaljeoversikt
Friidrett menn
Konkurrerte for USAs flagg USA
Sølv 1952 Helsinki 4 × 400 meter stafett
Bronse 1952 Helsinki 400 meter

Ollie Genoa Matson II (1930–2011) var en amerikansk friidrettsutøver og amerikansk fotball running back som spilte i National Football League (NFL) fra 1952 til 1966. Han ble draftet av Chicago Cardinals før han ble byttet til Los Angeles Rams mot ni andre spillere etter 1958.

Matson ble utvalgt til Pro Bowl seks ganger i løpet av sin karriere, og ble stemt inn i Pro Football Hall of Fame i 1972.

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

Matson ble født den 1. mai 1930 i Trinity nær Houston i Texas. Foreldrene ble skilt da han var ung, og etter at moren flyttet til California ble Matson boende med besteforeldrene sine. Da han var 14 år flyttet han til sin mor i San Francisco.[5][6][7] Matson ble uteksaminert fra George Washington High School i San Francisco i 1948. I 1947 satte han en high school-rekord i San Francisco med 102 poeng.[6]

I tillegg til amerikansk fotball drev han med friidrett. Han vant bytittelen i både 100 og 220 yard.[8] Som senior deltok han i et stevne på Kezar Stadium hvor han for første gang løp et offisielt 440-yard løp. Herb McKenley, daværende verdensrekordholder på 46,1 sekunder, deltok også i løpet. Matson fullførte med en tid på 47 sekunder.[9]

Matson deltok også i et løp med McKenley på Edwards Field i Berkeley den 5. juni 1948 hvor McKenley satte en ny verdensrekord på 440 yards med 46 sekunder. Matson løp jevnt med McKenley, men til tross for at han tok innpå i andre halvdel av løpet vant McKenley. Matson fullførte løpet etter 47,1 sekunder, som da var en ny high school-rekord i USA.[10][11][12]

College

[rediger | rediger kilde]

Matson gikk på City College of San Francisco før han gikk til University of San Francisco. I den ene sesongen han spilte for CCSF hadde han 19 touchdowns og ledet laget til tittelen i Nord-California.[6] Han ble utnevnt til Junior College All-American andrelag.[13]

Som sophomore på USF i 1949 ble Matson ansett å være en av de beste running backene i landet. Han hadde scoret touchdowns på flere lang løp, inkludert 92, 80, 61, 60 og 39 yards, i sine fem første kamper. I de samme kampene hadde han over 1 000 yards på løå, mottakelser og fra returns av punts og avspark. USFs trener Joe Kuharich, som selv var en stjernespiller da han spilte for Notre Dame Fighting Irish og senere i NFL, sa at han hadde sett profesjonelle spillere som ikke klarte det Matson gjorde på angrep, og at Matson i tillegg var en «mye bedre forsvarsspiller».[14]

I 1950 slet Matson med skadeproblemer, både i leggene og i et kne.[15][16] Selv med skadene scoret han 81 poeng,[17] og Associated Press (AP) utnevnte han til All-Pacific Coasts førstelag som defensive back.[18] Matson spilte i en kamp mot University of Tulsa i 1950 selv om Tulsa hadde forsøkt å overtale USF til å ikke la sine fargede spillere delta. I løpet av kampen ble Matson slått, kneet og albuet av motspillerne, og endte opp med «to blåveiser, en blodig nese og et hovent ansikt». Han scoret tre touchdowns i kampen, men alle ble reversert.[7][17]

Han utmerket seg også innen friidrett da han gikk på USF. I 1949 løp han 100-yard på 9,6 sekunder, 220-yard på 21,1 sekunder og 440-yard på 47,1 sekunder.[6][19]

I 1951 ledet Matson landet i yards på løp (1 566) og touchdowns på løp (21), og skolelaget Dons fullførte sesongen ubeseiret.[5][9] Han returnerte to avspark for touchdowns for 94 (eller 95) og 90 yards i en kamp mot Fordham Rams.[17][20] Han spilte i snitt 51,5 minutter per kamp både på angrep og forsvar, og hadde blant annet fem interceptions og forsvarte flere pasninger.[21] Han ble utnevnt til AP All-American som defensive back og ble nummer ni i avstemningen for Heisman-troféet det året.[9][22] Han ble også utnevnt til International News Services (INS) All-America-lag.[23] INS inkluderte ham også på All-Pacific Coasts førstelag som running back.[24]

Til tross for at laget gikk 9–0 i 1951, da de fremtidige NFL Hall of Famerne Gino Marchetti[25] og Bob St. Clair spilte på laget,[26] ble laget ikke invitert til en Bowl-kamp. Det ble senere rapportert at Orange, Sugar og Gator Bowls, som alle ble spilt i sørstatene, ikke vurderte å invitere lag med fargede spillere, og USF nektet å spille uten de to afrikansk-amerikanske spillerne sine Matson og Burl Toler.[9][27] Det ble også rapportert at Orange Bowl inviterte USF til kampen dersom de ikke tok med Matson og Toler, men lagets spillere nektet å delta dersom lagkameratene ble utelatt.[28]

Han spilte i East–West Shrine Bowl i desember 1951 og i Chicago Charities College All-Star Game mot Los Angeles Rams i 1952.[29][30]

Matson ble innlemmet i University of San Francisco Athletics Hall of Fame i 1959.[31] Han ble innlemmet i College Football Hall of Fame i 1976.[32]

Olympiske leker

[rediger | rediger kilde]

Før han begynte i National Football League i 1952 konkurrerte Matson i friidrett for USA under Sommer-OL i 1952 i Helsingfors i Finland. Matson vant en bronsemedalje i 400 meter og en sølvmedalje som en del av USAs stafettlag på 4 × 400 meter.

Karriere i NFL

[rediger | rediger kilde]

Chicago Cardinals

[rediger | rediger kilde]

Ollie Matson ble draftet i første runde av NFLs draft i 1952 av Chicago Cardinals.[33] Samme sesong delte han Rookie of the Year-utmerkelsen med San Francisco 49ers’ Hugh McElhenny.[31] Matson ble utnevnt til All-Pro førstelag av AP og All-Pro andrelag av United Press International (UPI),[34] og ble utvalgt til Pro Bowl.[35] Han returnerte to avspark for touchdowns i sin første sesong, inkludert en return på 100 yards, og hadde i snitt 31,2 yards per return på avspark.[36][37]

Matson gikk glipp av hele 1953-sesongen da han tjenestegjorde i United States Army.[5] Mens han var stasjonert på Fort Ord i California ble han utnevnt MVP på All-Army-laget.[38] Han var tilbake med Cardinals i 1954, og hadde i snitt 5,0 yards per løp og 18 yards per mottakelse i åtte kamper som starter. Han hadde totalt 506 yards på løp og 611 fra pasninger, med totalt syv touchdowns. Han hadde også en interception som defensive back. Han returnerte 11 punts, en av dem for en touchdown, og 17 avspark inkludert et 91-yard touchdown return.[36] Han var blant de ti beste i ligaen for yards på løp, per mottakelse og per return av et avspark.[39] Han ble utvalgt til sitt andre Pro Bowl,[40] og ble utnevnt til All-Pro førstelag av AP, UPI, Newspaper Enterprise Association (NEA) og The Sporting News.[41]

I 1955 ledet Matson ligaen i punt return yards (245), lengste punt return (78 yards) og punts returnert for touchdowns (2), og hadde også 712 yards på løp og fra mottakelser.[36] Han ble igjen utvalgt til Pro Bowl,[42] og til All-Pro førstelag av AP, UPI, The Sporting News og NEA.[43] I 1956 satte han en personlig rekord med 924 yards på løp (4,8 per løp) og en 105-yard touchdown return fra et avspark.[36] Han ble igjen utvalgt til Pro Bowl,[44] og til All-Pro førstelag AP, NEA og UPI og All-Conference førstelag av The Sporting News.[45]

Etter tre svake sesonger i 1952 (4–8), 1954 (2–10) og 1955 (4–7–1) hadde Cardinals en positiv sesong i 1956 med et sesongresultat på 7–5, men fulgte det opp med et sesongresultat på 3–9 i 1957.[46] I 1957 ble Matson ofte brukt som wide receiver under hovedtrener Ray Richards.[47] Han hadde 350 færre yards på løp enn året før, men over 250 flere yards fra mottakelser og i snitt nesten 10 yards fler per mottakelse.[36] Det ble stilt spørsmål ved Matsons produktivitet i posisjonen etter at laget endte sesongen med kun tre seiere, og noen argumenterte for at Matsons effektivitet som running back ble svekket av å bruke ham som en mottaker. Lagets nye hovedtrener i 1958 Frank «Pop» Ivy svarte på kritikken:

«I have heard people say that the Cards stuck Matson out there on the flank as a 'decoy' on pass plays, and then forgot about him. That is absurd. He was sent out as flanker with the idea of throwing to him. But most opponents feared him so much that they doubled up on him. They watched him just as closely when he lines up as running back. They'd double team him if he were sitting up in the grandstand eating hot dogs, just to make sure.»[47]

Matson endte sesongen som den sjette beste running backen i NFL med 577 yards på 134 løp for et snitt på 4,3 yards per løp og seks touchdowns.[48][49][36] Han hadde også 20 mottakelser for 451 yards og tre touchdowns.[48][36] Matson ble nok en gang utvalgt til Pro Bowl,[50] og utnevnt til All-Pro førstelag av AP, NEA og UPI og All-Conference førstelag av The Sporting News.[51]

Cardinals’ sesongresultat i 1958 var enda svakere, da de endte året 2–9–1.[46] Matson hadde sin laveste sesongtotal for yards på løp som kampstarter (505 yards), og selv om han satte en personlig rekord med 33 mottakelser var yards per mottakelse nede på 8,5 yards.[36] Han ble igjen utvalgt til Pro Bowl, men ble ikke utnevnt AP All-Pro og kun til All-Pro andrelag av NEA og UPI.[52]

Los Angeles Rams

[rediger | rediger kilde]

Etter 1958-sesongen ble Matson byttet til Los Angeles Rams mot åtte spillere og et høyt draft pick i 1960.[53][54] Rams’ hovedtrener Sid Gillman hadde lyst på Matson to år tidligere da han tok over Rams, men mente i denne omgang at Rams ga fra seg for mye for en da 29 år gammel Matson. Lagets administrasjon, inkludert general manager og fremtidig kommissær i NFL Pete Rozelle overkjørte ham.[55] I 1959 hadde Matson 863 yards og seks touchdowns på løp i kun ni kamper som starter, og satte en personlig rekord med 54, yards per forsøk. Han hadde også 130 mottatte yards, og ble brukt på returns av punts og avspark.[36]

Etter 1960 falt Matsons produksjon drastisk. Mellom 1960 og 1962 hadde han under 100 løp totalt for Rams. Han ble brukt en del som defensive back i 1960, en posisjon han ikke hadde spilt på åtte år.[56][57] I 1961 tok han imot 29 pasninger for 537 yards og tre touchdowns, inkludert en på 96 yards.[36]

Senere år

[rediger | rediger kilde]

Rams byttet Matson til Detroit Lions mot den 32 år gamle offensive linemanen Harley Sewell,[58] hvor han fikk svært lite spilletid i 1963.[36] Matsons gamle trener da han spilte for USF, Joe Kuharich, var hovedtrener for Philadelphia Eagles og hentet Matson til laget i 1964. Det var den første gangen på fem år at Matson fikk sjansen til å spille fra start. Han hadde 100 yards og to touchdowns på løp.[59] I 1964 stilte Matson til start i totalt ni kamper, og hadde 404 yards og fire touchdwons på løp samt 17 mottakelser for 242 yards og en touchdown.[36] Han ble nummer to i APs avstemning for Comeback Player of the Year.[60] Han ble i Philadelphia i to år til, stort sett som reservespiller, før han la opp.[36]

Da Matson la opp i 1966 var han nummer to bak Jim Brown med 12 799 yards totalt i karrieren.[36][61]

Matson ble innlemmet i Pro Football Hall of Fame i 1972, hvor Joe Kuharich holdt talen.[62]

Karrierestatistikker i NFL

[rediger | rediger kilde]

Angrep

[rediger | rediger kilde]
År Lag Kamper Løp Mottakelser Fumbles
KKSForYdsGjY/KLngTDMotYdsGjLngTDFumFR
1952CHI 127963443,628,72531118717,047384
1953CHI I militærtjeneste
1954CHI 1281015065,042,27943461118,070373
1955CHI 12121094754,439,65411723713,970273
1956CHI 12121929244,877,07951519913,345260
1957CHI 12111345774,348,15662045122,675361
1958CHI 12121295053,942,15553346514,1593103
1959LAR 1291618635,471,9506181307,249090
1960LAR 127611702,814,227115986,524030
1961LAR 1413241817,512,96922953718,5963––
1962LAR 134300,00,00034916,3201––
1963DET 8013201,52,59022010,0170––
1964PHI 129964044,233,76341724214,232171
1965PHI 141221034,77,422222914,5201––
1966PHI 142291013,57,22816305,011130
Karriere1711071 1705 1734,430,379402223 28514,896236615

Special teams

[rediger | rediger kilde]
ÅrLagKPRetYardsY/RLngTDKRetYardsY/RLngTD
1952CHI 129869,62302062431,21002
1953CHI I militærtjeneste
1954CHI 12111009,15911744926,4911
1955CHI 121324518,87821536824,5370
1956CHI 125397,81601336227,81051
1957CHI 1210545,4280715422,0320
1958CHI 12–––––1449735,51012
1959LAR 1214614,42001636722,9480
1960LAR 12100,00,00921624,0420
1961LAR Inaktiv
1962LAR Inaktiv
1963DET 8–––––36120,3300
1964PHI 122105,090310434,7430
1965PHI Inaktiv
1966PHI 14–––––2654420,9310
Karriere171655959,27831433 74626,21056

Privatliv

[rediger | rediger kilde]

Han giftet seg med konen Mary, som han møtte da de to var tenåringer i San Francisco på 1940-tallet, i 1952. Han og Mary bodde i det samme huset i Los Angeles fra han begynte å spille for Los Angeles Rams til han døde.

Matson ble dement i sine eldre dager (han tilbrakte flere år sengeliggende), som ble koblet til kronisk traumatisk encefalopati, noe folk med en historie av hjernerystelser og hodeskader har blitt diagnostisert med etter død.[63] Ifølge sønnen Ollie Matson Jr. vasket Matson bilen fire ganger dagen og kunne finne på å grille halv syv om morgenen i sine siste år.[64]

Ifølge hans nevø kunne ikke Matson snakke de siste fire årene av sitt liv.[63]

Dødsfall

[rediger | rediger kilde]

Den 19. februar 2011 døde Ollie Matson av komplikasjoner fra demens (pusteproblemer), omgitt av sin familie i sitt eget hjem i Los Angeles i California.[65] Matson er en av minst 345 NFL-spillere som har blitt diagnostisert med CTE etter sin død, som forårsakes av gjentatte slag mot hodet.[66][67]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 Find a Grave, Find a Grave-ID 65871184, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ↑ «Ollie Matson, NFL Hall of Famer from S.F., dies»[Hentet fra Wikidata]
  3. ↑ Find a Grave, Find a Grave-ID 65871184, besøkt 17. august 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ↑ «Ollie Matson».
  5. 1 2 3 Litsky, Frank (21. februar 2011). «Ollie Matson, an All-Purpose Football Star, Is Dead at 80». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 3. juni 2025.
  6. 1 2 3 4 «Ollie Matson». Stockton Evening and Sunday Record. 17. november 1951. s. 26.
  7. 1 2 King, Larry L. (22. oktober 1966). «They Couldn't Cut Old Ollie, Could They?». Saturday Evening Post. s. 107–11.
  8. ↑ «SF All-Stars Down Cub Track Team». The Berkeley Gazette. 29. mars 1948. s. 14.
  9. 1 2 3 4 Ollie Matson Story (på engelsk). Besøkt 7. oktober 2020 – via YouTube.com.
  10. ↑ «Jamaican Steps 440 in 46; LaBeach Races to 9.4 100». Independent (Long Beach, California). 6. juni 1948. s. 26.
  11. ↑ «Sports Shorts». Daily News. 23. november 1951. s. 31.
  12. ↑ Newland, Russ (6. juni 1948). «McKenley Speeds To 46 Second Record In 440». The Fresno Bee. s. 33.
  13. ↑ Strite, Dick (29. desember 1948). «Highclimber». The Eugene Guard. s. 12.
  14. ↑ «Experts Hail Ollie Matson All-Time And All-American Football Great». The Press Democrat. 20. oktober 1949. s. 14.
  15. ↑ «Ollie Matson Rests For Cal Game». Alameda Times Star. 15. november 1950. s. 13.
  16. ↑ «Ollie Matson Still Ailing». Stockton Evening and Sunday Record. 30. november 1950. s. 36.
  17. 1 2 3 «Matson Would Be All-Time Star On Big Team, Dons' Coach Says». Evening Star. 24. oktober 1951. s. 65.
  18. ↑ «Monachino, Hatfield Make All-Coast». The Daily Breeze. 5. desember 1950. s. 8.
  19. ↑ «Ollie Matson Will Run In 100 Yard Dash Saturday». The Fresno Bee. 11. mai 1949. s. 29.
  20. ↑ Fraley, Oscar (13. oktober 1951). «Sports Parade». Berwick Enterprise. s. 10.
  21. ↑ «Stanford's McColl; Cal's Richter: USF's Ollie Matson; Washington's McElhenny». The Humboldt Times. 7. desember 1951. s. 15.
  22. ↑ Claasen, Harold (7. desember 1951). «Tenn., Michigan State And Maryland Players Dominate All-American Team». Rocky Mount Telegram. s. 6.
  23. ↑ «Ollie Matson Named on INS All-America». Alabama Tribune. 30. november 1951. s. 6.
  24. ↑ «INS All-Coast Team Strong as Any Sectional Squad in Nation». Hanford Morning Journal. 24. november 1951. s. 6.
  25. ↑ «Gino Marchetti». Pro Football Hall of Fame (på engelsk). Besøkt 3. juni 2025.
  26. ↑ «Bob St. Clair». Pro Football Hall of Fame (på engelsk). Besøkt 3. juni 2025.
  27. ↑ Litsky, Frank (21. februar 2011). «Ollie Matson, an All-Purpose Football Star, is Dead at 80». The New York Times (på engelsk). Besøkt 3. juni 2025.
  28. ↑ «1951 USF Dons: The team that stood tall». NFL.com (på engelsk). 27. januar 2016. Besøkt 3. juni 2025.
  29. ↑ «West Favored In Shrine Game Today». The Times-Herald. 29. desember 1951. s. 10.
  30. ↑ «Stong All-Star Squad to Train For Rams Foe». Norfolk Daily News. 11. juli 1952. s. 6.
  31. 1 2 «Ollie Matson (1959) - Hall of Fame». University of San Francisco Athletics (på engelsk). Besøkt 3. juni 2025.
  32. ↑ «Ollie Matson, College Football Hall of Fame». College Football Hall of Fame (på engelsk). Besøkt 3. juni 2025.
  33. ↑ «1952 NFL Draft Listing». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 3. juni 2025.
  34. ↑ «1952 NFL All-Pros». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 2. juni 2025.
  35. ↑ «1952 NFL Pro Bowlers». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 3. juni 2025.
  36. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 «Ollie Matson Stats». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 3. juni 2025.
  37. ↑ «1952 NFL Leaders and Leaderboards». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 3. juni 2025.
  38. ↑ «Ollie Matson Wins All-Army MVP Award». Jet Magazine (på engelsk). Johnson Publishing Company. 5 (7): 51. 23. desember 1953. Besøkt 3. juni 2025.
  39. ↑ «1954 NFL Leaders and Leaderboards». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 3. juni 2025.
  40. ↑ «1954 NFL Pro Bowlers». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 3. juni 2025.
  41. ↑ «1954 NFL All-Pros». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 3. juni 2025.
  42. ↑ «1955 NFL Pro Bowlers». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 3. juni 2025.
  43. ↑ «1955 NFL Pro Bowlers». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 3. juni 2025.
  44. ↑ «1956 NFL Pro Bowlers». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 3. juni 2025.
  45. ↑ «1956 NFL All-Pros». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 3. juni 2025.
  46. 1 2 «Arizona Cardinals Team Records, Leaders, and League Ranks». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 3. juni 2025.
  47. 1 2 Rollow, Cooper (1958). «Cardinals: 1958 Season May Determine Cards' Future in the Windy City». 1958 Pro Football. Los Angeles, California: Petersen Publishing Co.: 80.
  48. 1 2 «Official 1957 NFL Season Statistics». 1958 Pro Football. Los Angeles, California: Petersen Publishing Co.: 86–90 1958.
  49. ↑ «1957 NFL Leaders and Leaderboards». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 3. juni 2025.
  50. ↑ «1957 NFL Pro Bowlers». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 3. juni 2025.
  51. ↑ «1957 NFL All-Pros». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 3. juni 2025.
  52. ↑ «1958 NFL Pro Bowlers». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 3. juni 2025.
  53. ↑ Eisenberg, 2009, s. 10
  54. ↑ «Rams Acquire Matson In Big Player Swap». Anaheim Bulletin. 2. mars 1959. s. 10.
  55. ↑ Katzowitz, Josh (2012). Sid Gillman Father of the Passing Game (på engelsk). Clerisy Press. s. 147–8. ISBN 978-1-57860-505-7.
  56. ↑ Lewis, Dave (19. desember 1960). «Once Over Lightly». Independent. s. 19.
  57. ↑ «Injured Rams Knock Heads With G-Bay». The Californian. 16. desember 1960. s. 19.
  58. ↑ «Lions Give Sewell For Ollie Matson». The Evening Sun. 21. august 1963. s. 52.
  59. ↑ Izenberg, Jerry (19. oktober 1964). «At Large, The Runner». The Star-Ledger. s. 19.
  60. ↑ «1964 Awards Voting». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 3. juni 2025.
  61. ↑ «Jim Brown Stats, Height, Weight, Position, Draft, College». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 3. juni 2025.
  62. ↑ «Ollie Matson». Pro Football Hall of Fame (på engelsk). Besøkt 3. juni 2025.
  63. 1 2 «Ollie Matson Obituary». Legacy.com (på engelsk). Besøkt 7. oktober 2020.
  64. ↑ Golen, Jimmy (29. juli 2017). «Faces of Concussions: Football families share lives with CTE». APNews.com (på engelsk). Besøkt 7. oktober 2020.
  65. ↑ Healy, Melissa (4. desember 2012). «Aggression, Explosivity Linked to Multiple Concussions in New Study». Los Angeles Times (på engelsk). Besøkt 7. oktober 2020.
  66. ↑ «The driving force behind Chronic Traumatic Encephalopathy (CTE)». Concussion Legacy Foundation (på engelsk). Arkivert fra originalen 2. juli 2023. Besøkt 13. juli 2023.
  67. ↑ Belson, Ken; Mueller, Benjamin (20. juni 2023). «Collective Force of Head Hits, Not Just the Number of Them, Increases Odds of C.T.E.». The New York Times (på engelsk). Besøkt 13. juli 2023.

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • John Eisenberg, That First Season:: How Vince Lombardi Took the Worst Team in the NFL and Set It on the Path to Glory. New York: Houghton Mifflin Harcourt Publishing Co., 2009.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ollie_Matson&oldid=25171535»