Miljøetikk er den del av etikken som omhandler menneskers moralske ansvar for ivaretakelse av naturmiljøet. Miljøetikk er en del av miljøfilosofien og kan også ses på som den delen av anvendt etikk som adresserer miljøproblemer.
miljøetikk
Arne Næss er internasjonelt anerkjent som en ledende miljøetiker gjennom sine bidrag til dypøkologien. Fotografiet viser Næss på sitt kontor ved Universitetet i Oslo i 1974.
Sentrale posisjoner
De tre grunnposisjonene innen miljøetikk er antroposentrisme, biosentrisme og økosentrisme.
Antroposentrisme
En gjennomført antroposentrisk posisjon innebærer at kun mennesker har egenverdi eller at kun menneskelige interesser kommer i betraktning. Dette medfører en vektlegging av hvordan menneskers levekår påvirkes av miljøproblemer.
I noen varianter av antroposentrisk miljøetikk fremheves interessekonflikter mellom nålevende mennesker og fremtidige generasjoner av mennesker. Slik tenkning har vært sentralt innen tenkning om bærekraftig utvikling, hvor Gro Harlem Brundtland spilte en viktig rolle internasjonalt som leder for Verdenskommisjonen for miljø og utvikling i perioden 1983–1987.
En utfordring for antroposentrisme er at menneskesentrert tenkning i stor grad kan sies å ha forårsaket miljøkrisen. En annen utfordring er at antroposentrismen ikke adresserer verdien av ikke-menneskelig liv.
Biosentrisme
En biosentrisk posisjon innebærer at både menneskelige og ikke-menneskelige individer har egenverdi, altså et natursyn som vektlegger levekårene til alle levende vesener. Legen og teologen Albert Schweitzer (1875–1965) og filosofen Paul Taylor (1923–2015) er blant dem som har argumentert for at alle levende organismer har egenverdi.
En faglig utfordring for biosentrisme er hvorvidt interessene til levende vesener må graderes på noe vis, eller om alle skal telle likt. Ved sistnevnte posisjon er den største utfordringen hvordan dette skal gjøres i praksis.
Økosentrisme
En økosentrisk posisjon innebærer at større biologiske eller økologiske helheter, som økosystemer, landskap eller hele arter har egenverdi. Dette medfører en vektlegging av interessene til levende systemer fremfor interessene til individer.
Et slikt syn innen miljøetikken forbindes ofte med et holistisk natursyn, som skiller seg fra det individualistiske, men «mer-enn-menneskelige» synet som preger et biosentrisk syn. En mulig fallgruve for økosentrisme er at en miljøetisk tenkning som prioriterer større helheter på bekostning av enkeltindivider kan slå uheldig ut med tanke på individers levekår, frihet og verdighet.
Teori
Mange miljøetikere inntar en mellomposisjon som kombinerer elementer fra noen av de tre grunnposisjonene. For eksempel inntok Arne Næss hovedsakelig en økosentrisk posisjon, men miljøfilosofien hans har samtidig innslag av biosentrisme, siden han også vektla levekårene til mennesker og dyr.
Dypøkologien som Næss utviklet fremhever verdien av et blomstrende mangfold av menneskelig og ikke-menneskelig liv. Selv om Næss internasjonalt først og fremst er kjent som en toneangivende miljøetiker, argumenterte han selv for at de samfunnsendringer dypøkologien tar til orde for lettere vil komme i stand gjennom et endret verdensbilde (en endret ontologi).
Utilitaristen Peter Singer er i sammenheng med dyreetikk kjent for sin kritikk av speciesisme eller artssjåvinisme, som innebærer en usaklig prioritering av menneskers interesser på bekostning av dyrs tilsvarende interesser. Singers syn er at kun levende vesener med føleevne («sentience» på engelsk) har interesser som er moralsk relevante.
Et slikt syn er individorientert og mer-enn-menneskelig, og tar et steg i retning av biosentrisme. Samtidig er vektleggingen av egenverdi, utover mennesker, begrenset til dyr med føleevne, noe som utelukker det store flertallet av livsformer. Den amerikanske filosofen Tom Regan (1938–2017) kom til lignende konklusjoner om dyrs rettigheter, men basert på andre premisser med utgangspunkt i Kants filosofi.
Singer er også kjent for sine bidrag til klimaetikk. I den sammenheng vektlegger han spørsmål om rettferdighet mennesker imellom, ikke hvordan klimaendringene påvirker dyr. Gjennomgående plasserer dermed Singer seg i en miljøetisk mellomposisjon som drar veksler på både antroposentrisme og biosentrisme.
Miljøetikk i norsk lovverk
Norsk lovverk er hovedsakelig antroposentrisk. Dyr og natur betraktes normalt som eiendom, og har ikke status som rettssubjekter med rettigheter. Lovverket har likevel innslag som går i retning av biosentrisme i og med at dyrevelferdsloven anerkjenner at dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdi de kan ha for mennesker.
Antroposentrisk miljøetikk med vektlegging av interessene til fremtidige generasjoner gjenspeiles i dag i Grunnlovens miljøparagraf, som omhandler nålevende og fremtidige menneskers rett til et produktivt miljø og informasjon om miljøets tilstand.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Gamlund, Espen (2013): Etiske perspektiver på dyr og natur. I Ragnhild Sollund, Morten Tønnessen og Guri Larsen (red.), Hvem er villest i landet her? Råskap mot dyr og natur i antropocen, menneskets tidsalder, sidene 329–352. Spartacus.
- Hverven, Sigurd (2018): Naturfilosofi. Dreyers forlag.
- Næss, Arne (1976): Økologi, samfunn og livsstil. Utkast til en økosofi. Universitetsforlaget.
- Singer, Peter (2002): Dyrenes frigjøring, oversatt av Nikolai Sæverud, Spartacus.
- Singer, Peter (2009): Climate change as an ethical issue. I Jeremy Moss (red): Climate Change and Social Justice, sidene 39–51. Melbourne University Press.
- Taylor, Paul Warren (1986): Respect for Nature. A Theory of Environmental Ethics. Princeton University Press.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.