idéhistorie

Idéhistorie er genuint tverrfaglig både i spenn av kildematerialet, i spennet av fagområder og i spennet av teoretisk-metodiske perspektiver og tilnærminger. Likevel er det noe som er felles uansett hvordan idéhistorikeren posisjonerer seg teoretisk og metodisk, nemlig en historistisk-hermeneutisk nærlesing og kontekstualisering med utgangspunkt i en originaltekst (kildetekst) fra en gitt epoke.

En historistisk-hermeneutisk nærlesing betyr at idéhistorikere holder seg tett til teksten når de analyserer den og at ideene fortolkes ut fra den tiden teksten er skrevet, tekstens historiske kontekst. Konteksten er ikke gitt på forhånd, men utvikles aktivt gjennom nærlesingen. Begrepet «historistisk» kommer fra 'historisme' inspirert av den italienske 1700-talls historiefilosofen Giovanni Battista Vico. Hans tese var at all utvikling og alle menneskeskapte institusjoner er representative for den tiden de oppstår i. Dette er historisme i vid forstand. Historisme i snever forstand henviser til 1800-tallets vitenskapeliggjøring av historiefaget med Leopold von Ranke.

En diakron tilnærming er analyser som ser på ideer på tvers av flere epoker. Denne tilnærmingen til historien har tradisjonelt vært opptatt av endring, altså brudd og kontinuitet fra epoke til epoke eller fra kulturkrets til kulturkrets. Synkrone analyser som ser på ideer innenfor en og samme epoke fokuserer gjerne på om forfatteren er representativ eller ikke for epokens allmenne forståelse av fenomenet (ideen).

I tillegg til den historisk-hermeneutiske nærlesningen og kontekstualiseringen anvender idéhistorikere en rekke ulike perspektiver og teorier. Det kan for eksempel være kjønnete, kognitive, postkoloniale, diskursanalytiske perspektiver eller perspektiver hentet fra andre historiske felter som miljøhistorie, bokhistorie, kunnskapshistorie og vitenskapshistorie for å nevne noen. Valg av perspektiv og teoretisk-metodisk tilnærming avhenger av både objektet som studeres og problemstillingen idéhistorikeren ønsker svar på.

Faget kan utføres som:

• Begrepshistorie – studiet av hvordan bestemte betegnelser blir brukt og forstått i ulike epoker.
• Motivhistorie – studiet av hvordan bestemte motiver i ulike typer tekster forandrer karakter i forhold til deres historiske omgivelser.
• Ideologihistorie – studiet av ideologiers fremvekst og utvikling.
• Mentalitetshistorie – studiet av internaliserte tenkemåter som sosialiseres inn i ulike epoker.

De senere årene har en rekke andre innfallsvinkler påvirket den faglige utviklingen, slik at faget nå utføres som for eksempel:

• Bokhistorie – studiet av hvordan den materielle teksten har oppstått og sirkulert.
• Kunnskapshistorie – studiet av hvordan kunnskap oppstår, produseres og sirkulerer.
• Vitenskapshistorie – studiet av hvordan det vi i dag omtaler som naturvitenskap har utviklet seg fra antikken av.
• Emosjonshistorie – studiet av hvordan følelser og emosjoner kommer til uttrykk opp gjennom historien.
• Grønn og blå humaniora (miljøhistorie) – studiet av hvordan naturen (grønn) og havet (blått) forstås og gis egenverdi til dels uavhengig av mennesket.

Ideene kan deles i seks hovedgrupper:

1. ideer om gud og det guddommelige
2. ideer om naturen
3. ideer om mennesket
4. ideer om samfunn
5. ideer om historien og tid
6. ideer om kunnskap

I tillegg til å studere hvordan disse ideene endrer seg gjennom historien, studerer idéhistorikere også forholdet mellom ideene til enhver tid og hvordan dette forholdet endres.

Til alle tider har mennesker stilt noen grunnleggende spørsmål om hvor vi kommer fra, og hvem vi er. Det er slike spørsmål som de seks gruppene er knyttet til. Ideer om gud og det guddommelige henter for eksempel stoff fra religion, teologi og filosofi (metafysikken). Hvem er gud? Er det én eller flere guder? Kan guds eksistens bevises? Hvordan blir gud fremstilt i bildekunsten? Hva med andre vesener slik som engler og demoner? Hvordan forholder slike forestillinger seg til samtidige forestillinger om naturen, om mennesket, om samfunnet, om historien, om kunnskap?

Ideer om naturen henter for eksempel stoff fra naturvitenskap, naturhistorie, teologi, filosofi (ontologi) og litteratur. Hvordan forholder slike forestillinger seg til samtidige forestillinger om mennesket, om samfunnet, om historien, om kunnskap?

Ideer om mennesket henter for eksempel stoff fra medisin (historien), teologi, filosofi (etikk) og litteratur. Hvordan forholder slike forestillinger seg til samtidige forestillinger om samfunnet, om historien, om kunnskap?

Ideer om samfunnet henter for eksempel stoff fra teologi, filosofi (politisk teori), samfunnsvitenskap og litteratur. Hvordan forholder slike forestillinger seg til samtidige forestillinger om historien, om kunnskap?

Ideer om historien henter for eksempel stoff fra teologi, filosofi og historie. Slike ideer sier ofte noe om forestillinger om tid. Har historien en begynnelse? En slutt? Er historien en fortelling om fremskritt? Om tilbakegang og forfall? Hvordan brukes historien for å legitimere tenkning og politikk? Kan vi lære av historien? Hvordan forholder slike forestillinger seg til samtidige forestillinger om kunnskap?

Ideer om kunnskap henter for eksempel stoff fra teologi og filosofi. Hva er kunnskap? Hvordan kan kunnskap legitimeres? Hva gir kunnskap autoritet? Hva slags kunnskap er absolutt sann? Hva slags kunnskap er partikulær? Hvordan bør kunnskap ordnes? Er alle typer kunnskap like mye verdt?

Faget idéhistorie ble grunnlagt av den amerikanske filosofen Arthur O. Lovejoy (1873–1962), som skrev det sentrale verket The Great Chain of Being (1936) og grunnla tidsskriftet Journal of the History of Ideas, som fremdeles er et anerkjent vitenskapelig tidsskrift.

Lovejoys formål var å motvirke oppsplittelsen av separate historiske disipliner (religionshistorie, politisk historie og så videre) som hadde funnet sted, og ville etablere en disiplin som kunne studere sammenhengen mellom disse. Ifølge Lovejoy finnes det bare et begrenset antall sentrale filosofiske ideer, og idéhistorikerens oppgave er å redegjøre for hvordan disse ideene har utviklet seg gjennom historien og inngått i ulike sammenhenger. Lovejoy kalte slike grunnleggende ideer for enhetsideer (unit ideas).

Lovejoy kan dermed sies å være en forkjemper for et diakront perspektiv på idéhistorien. Like sentralt står imidlertid det synkrone perspektivet, hvor man undersøker en idés (eller tenkers) forhold til dens samtid eller epoke.

Fra 1960-tallet møtte Lovejoys tilnærming til idéhistorien mye kritikk, og i engelsk språklig sammenheng snakker man nå heller om intellektuell historie (intellectual history), enn idéhistorie. Et sentralt navn i denne nye kritiske tilnærmingen er britiske Quentin Skinner.

• filosofi
• historie
• kulturhistorie

• Amadou, Christine (2012): Vestens idéhistorie: antikken og middelalderen (ca. 750 f.Kr.–1350), Oslo: Cappelen Damm
• Bergvik, Staffan med flere (red.) (2022): Konsten att kontextualisera: Om historisk förståelse och meningsskapande, Stockholm: Stockholm University Press
• Davenport, Randi med flere (red.) (1996): Helhet på tvers: 50 år med idéhistorie i Norge, Oslo: Tano Aschehoug
• Eriksen, Trond Berg (2003): Hva er idéhistorie, Oslo: Universitetsforlaget
• Krefting, Ellen (2012): Vestens idéhistorie: modernitetens fødsel (1600–1800), Oslo: Cappelen Damm
• Krefting, Ellen med flere (red.) (2017): Grep om fortiden: perspektiver og metoder i idéhistorie, Oslo: Cappelen Damm
• Lingaas, Else Marie (2013): Vestens idéhistorie: renessanse og reformasjon (1350–1600), Oslo: Cappelen Damm
• Thorup, Mikkel (2019): Hvad er idéhistorie? Aarhus: Forlaget Slagmark
• Whatmore, Richard (2016): What is intellectual history? Malden, MA: Polity Press