Σοφοκλέης (Sophokléēs) eller -κλῆς eller -κλέος (‑klês eller ‑kléos)
sofokles eller såfåkles
Sofokles. Byste i Musei Capitolini, Roma.
Sofokles var en av Athens tre store tragedieforfattere i antikken (sammen med Aiskhylos og Evripides). Av Sofokles’ over hundre tragedier er det bare sju som er fullt bevart. Den best kjente er Kong Ødipus.
I antikkens greske teater er Sofokles, Aiskhylos og Evripides både de fremste tragikerne og de eneste som har fullt bevarte tragedier med sikkert forfatterskap. Alle tre virket i Athen på 400-tallet fvt.
Sofokles var athenernes favoritt blant tragedieforfatterne. Han vant seierspris med sin debut-trilogi i 468 fvt. Sofokles vant førstepris med 2⁄3 av sine stykker, mens Evripides vant med 1⁄5.
Sofokles tok aktivt del i Athens religiøse liv og hadde flere høye sivile og militære verv. Blant annet var han i sitt 84. år medlem av kriserådet på ti personer som ble utpekt til å styre Athen etter Sicilia-katastrofen i år 413 fvt.
Ifølge katalogen til Biblioteket i Alexandria forfattet Sofokles 123 dramaer. De fleste titlene er kjent, men bare disse sju er fullstendig bevart:
Nyere papyrusfunn har blant annet gitt deler av et satyrspill, Ikhnevtai (’Sporhundene’).
Sofokles avdekker menneskets svakhet og utsatthet. Mennesket kan tro seg mektig og æres som lykkelig, bare mer følbart blir avmakten som kan åpenbare seg med ett slag. Fanget av illusjoner famler mennesket etter gudenes dunkle vilje; man kan mene å være på rett vei, men høste katastrofe. Sofokles vil ikke oppheve det tragiske gjennom noen endegyldig rettferdighet og dermed nøytralisere den menneskelige lidelse; tragediens «mening» ligger i selve gjennomlysningen av menneskets vilkår og i fremstillingen av menneskets blindhet og begrensning. Dermed, og gjennom de sterke kontrastskikkelsene hans (som Antigone, Teiresias, Neoptolemos og andre), blir hans tragedier også bærere av et positivt budskap, av en ledsagende indre formaning til selvbesinnelse.
Som dramatiker kan Sofokles sees som en fullender av den greske tragedie som kunstform. Han reduserte korets rolle kvantitativt og utvidet skuespillernes tall til tre; det gav større vekt til handlingen og åpnet for en mer nyansert karaktertegning. Enkeltdramaet, ikke den sammenhengende trilogien (som hos Aiskhylos), var hans foretrukne form. Sofokles var en mester i komposisjonen av en dramatisk utvikling; den gradvise avdekking utløser en krise eller et omslag (Aristoteles’ peripeti). Han behersket et bredt register av virkemidler som går opp i den dramatiske helhetsopplevelsen.
Alle stykkene ble oversatt til riksmål av Peter Østbye (1924). Antigone, Elektra og Oidipus ble oversatt til nynorsk av Matias Skard (1923–1930), og Antigone ble også oversatt av Eirik Vandvik (1942).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.