Herman Heinrich Mejer Foss

Allerede under oppveksten i Bergen følte Foss «en uimodstaaelig Lyst» til militærfaget. Da Danmark-Norge kom i krig med Storbritannia i 1807 under napoleonskrigene, trasset han seg til å søke krigeryrket og dro til hovedstaden København. I 1809 ble han ansatt som sekondløytnant ved artilleribrigaden med rett til å følge forelesninger. Etter artilleristeksamen i 1811 ble han i 1813 stasjonert i Bergen som premierløytnant ved den norske artilleribrigade og lærer ved realskolen. I 1826 ble han stabskaptein i Moss og ble forfremmet i 1830 til batterisjef i Christiania (Oslo). I 1843 ble han major og senere samme år oberstløytnant og bataljonsjef.

Før Foss forlot Bergen, ble han valgt til byens representant på Stortinget i 1827 og møtte også på det overordentlige Storting i 1828. I 1830 ble han innvalgt for Moss, og deretter var han stortingsrepresentant for Christiania på samtlige Storting i perioden 1833–1845. I 1839 og 1842 var han formann i konstitusjonskomiteen, og han tjenestegjorde som president/visepresident i Odelstinget under alle stortingssamlinger i årene 1833–1842. Han var medlem av en rekke offentlige kommisjoner, hvorav de viktigste var kommisjonen angående rikets undervisningsvesen (1839) og den norsk-svenske unionskomité (1841–1844). I 1845–1848 var han statsråd i Marinedepartementet. Han gjorde seg også sterkt gjeldende som kommunepolitiker i Christiania, blant annet som byens ordfører i 1838, 1840 og 1841.

Foss var statsrevisor i 1839–1845 og fra 1840 stortingsarkivar. Som stortingsarkivar utgav han stortingsforhandlingene for 1839 (sammen med Poul Holst) og 1842 (sammen med Ludvig Kristensen Daa). Resten av hans publisistiske virksomhet kan deles i tre:

For det første deltok han i 1814-generasjonens kulturhistoriske opplysningsarbeid. I 1817–1821 var han medutgiver av og bidragsyter i Den norske Tilskuer. I 1824 gav han ut byhistorien Bergens Beskrivelse sammen med Lyder Sagen. I 1826 gjendiktet han Tegnérs Frithjofs Saga, som fikk en veldig gjennomslagskraft både i Skandinavia og i de tysktalende deler av Europa. I Norge ble diktverket i Foss’ penn utgitt hele fem ganger frem til 1860. Allerede hans første biograf (1844) konstaterte at Foss’ gjendiktning av Frithjofs saga var så velkjent at «der neppe findes nogen, for hvem Literaturen ei er ganske fremmed, uden at han har læst den og er bleven henreven». Han oversatte også flere bøker av Walter Scott (blant annet om Napoleon). Som «litterær direktør» i Det Kongelige Selskab for Norges Vel i 1832–1834 var han redaktør for selskapets blad Budstikken.

Foss bidro sterkt i tidens kulturelle og poetisk-estetiske stridigheter mellom Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven. Under forfølgelsene mot Welhavens Norges Dæmring gikk han inn i striden på sitt bysbarns side med det store diktet Tidsnornerne. Det bestod av om lag 150 strofer av vekslende kvalitet, med oppfordring til kompromiss mellom de stridende partene. En tilsvarende mellomstilling inntok han under det såkalte «Campbellerslaget» (1838), ved å forsvare Wergelands rett til å få sitt stykke oppført.

For det tredje var Foss spesialist på det prøyssiske militærvesenet, og i 1832 utgav han en tysk avhandling på norsk: Om staaende Hære og Landværn. Hans særlige interesse som publisist, offiser og politiker var militærspørsmålet, og da først og fremst det nasjonale forsvarsspørsmålet.

Som en av Stortingets ledende opposisjonspolitikere var Foss ustanselig opptatt av å avgrense kongens og Sveriges makt i og over Norge. Denne grunnleggende holdningen ble kombinert med en liberal tro på fremtiden.

Som stortingspolitiker spredte han sin interesse til alle politikkens områder, men forsvaret var hans hovedsak. Det var på det militære området han oppnådde mest, men også der han høstet sine største skuffelser. I 1827 foreslo Foss at hæren måtte styrkes ved at landvernet ble oppsatt på samme måte som den såkalte linjen. Det sistnevnte oppbudet av hæren kunne, i henhold til Grunnloven, trekkes ut av landet og delta i fellesforsvaret av den norsk-svenske union. Det bakre oppbudet, landvernet, kunne ifølge Grunnloven aldri trekkes ut av riket, men denne delen av hæren var ikke organisert etter hærordningen av 1817. Under henvisning til at Norge måtte ha sin egen krigsmakt, reservert for forsvaret av eget territorium, oppnådde Foss at Stortinget satte ned en ekspertkommisjon som i 1830 la frem forslag om et fast organisert landvern. Landvernet ble organisert i 1837, men det ble ikke et effektivt militært oppbud før Sverdrups militærreformer i 1885–1887.

Foss deltok også i utarbeidelsen av landets første nasjonale sjøforsvarsplan i 1836. Da han ble utnevnt til marineminister i 1845, var bakgrunnen en kraftig budsjettoverskridelse ved marinens hovedbase i Horten, en hovedbase som Sverige hadde diktert byggingen av etter unionsinngåelsen i 1814. Marineminister Hans Christian Petersen ble forflyttet til et annet departement etter krav fra Stortinget og ble erstattet av hovedtalsmannen for kritikerne, Herman Foss. Foss var dermed den første statsråden som ble hentet til regjeringskontorene direkte fra Stortinget.

Heller ikke Foss greide å bringe marinens budsjett under kontroll. Som statsråd fikk han imidlertid gjennomført faglige og administrative reformer i departementet som styrket marinens ledelse, og ble en forberedelse til en mer profesjonalisert statsadministrasjon. Regjeringskrisen som brakte ham til Kongens bord, var en forsmak på stortingsstyret fra 1880-årene.

Foss er blitt kalt Norges første skolepolitiker. Han gikk til felts mot latinen og i bresjen for opprettelsen av en polyteknisk skole (en idé som først ble realisert i 1870). Fremfor alt hadde han som konstitusjonskomiteens sekretær under stortingssamlingen i 1836 ansvaret for kravet om eget handelsflagg og norsk innflytelse på de diplomatiske anliggender. Det var Foss som – visstnok i løpet av én natt – skrev komiteens tilbakevisning av de svenske innvendinger mot et særskilt norsk handelsflagg.

Wergeland takket Foss med diktet Nu hvil dig Borger, det er fortjent, og dikterens beundring vokste ytterligere da Foss engasjerte seg for opphevelse av Grunnlovens forbud mot jøder på Stortinget i 1842. Som medlem av den 1. unionskomité hadde Foss medansvar for den norske grunnlovslære, som slo fast at statsrådenes kontrasignatur var en nødvendig betingelse for at kongens vedtak var gyldig. Den viser vei til 1905.

Herman Heinrich Mejer Foss ble utnevnt til ridder av Dannebrogordenen i 1811. I 1832 ble han ridder av den svenske Svärdsorden, og han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden på ordenens stiftelsesdag 21. august 1847. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1831.

• Bergens Beskrivelse (sammen med Lyder Sagen), Bergen 1824
• Esaias Tegnér: Frithjofs Saga (oversettelse), Bergen 1826
• Walter Scott: Napoleon Bonaparte, de Franskes Keisers Liv og Levnet (overs. sm.m. H. A. Bjerregaard og C. N. Schwach), 9 deler, 1827–1832
• Walter Scott: Sørøveren. En romantisk Fortælling (overs.), 5 deler, 1828–1829
• Værnepligten og den væbnede Magt i Norge, sammenlignet med Militærvæsenets nærværende Indretning i Preussen, i Militairt Tidsskrift, bind 2. hefte 4, 1832, sidene 56–139 og 205f. (også trykt i bokform i 1832)
• Jakob L. F. von Liebenstein: Om staaende Hære og Landværn, med særdeles Hensyn til de tydske Stater (oversettelse), 1832
• Bemærkninger angaaende de til Afgjørelse paa 7de ordentlige Storthing fremsatte Konstitutionsforslag, 1833
• Tidsnornerne. Et Lejlighedsdigt, 1835

• Stortinget
• Norsk historie fra 1815 til 1905