Gissur Torvaldsson

Skalden og sagaskriveren Snorre Sturlason, som tilhørte Sturlungeætten, skal ha startet maktkampene på Island i 1220-årene. På denne tiden utvidet han sitt maktområde og truet de andre stormannsættenes posisjoner. Innbyrdesstriden kan gå under betegnelsen borgerkrig og varte i flere tiår. Den tok først slutt da islendingene godtok kong Håkon Håkonssons overhøyhet i 1262.

Gissur ledet haukdølene i striden på Island. I tillegg til sin egen ættetilhørighet var han, som sin allierte Kolbein Unge Arnorsson av Åsbirningeætten, en tid gift med en av Snorre Sturlasons døtre. Ekteskapet endte med skilsmisse før forholdet mellom sturlunger på den ene siden og haukdøler og åsbirninger på den andre utviklet seg til fiendskap.

I 1238 felte Gissur sturlungenes daværende leder Sturla Sigvatsson og ble dermed en av de store høvdingene på Island.

Gissurs ambisjoner på vegne av seg selv og haukdølene var, som hos de fleste av tidens islandske stormenn, sterkt knyttet til den norske kongen. Allerede i 1228 skal Gissur ha reist til Norge og kongen for første gang. Han var skutilsvein og tilhørte dermed det øvre sjikt i hirden. Snorre Sturlason nøt ikke lenger kong Håkons gunst, blant annet fordi han ikke hadde holdt løftet sitt om å påvirke islendingene til å underkaste seg norsk kongemakt. Dermed var Gissur nå en av dem kongen satte sin lit til når det gjaldt å få lagt Island under seg.

For å nå målet sitt benyttet kongen de islandske stormennenes hirdmedlemskap. Han sendte blant annet Gissur til Island for å tale hans sak, men fant ut at Gissur bare var interessert i å sikre sin egen maktposisjon, og kalte ham tilbake til Norge slik at han kunne sende en annen i stedet.

Som kongens hirdmann måtte Gissur finne seg i at kongen enten kunne sende ham med oppdrag til Island eller holde ham i Norge. Gissur holdt seg i lange perioder borte fra Island, enten fordi kongen ikke ønsket å ha ham der eller fordi den islandske innbyrdesstriden gikk i Gissurs disfavør. I 1247 dro han på pilegrimsferd til paven, og i 1254 var han syslemann i Trøndelag etter så vidt å ha unnsluppet en mordbrann på Island som tok livet av hans hustru Groa og tre sønner.

Om forholdet mellom kongen og Gissur ikke akkurat var bygd på gjensidig tillit utover i 1250-årene, var det i alle fall bygd på et håp om gjensidig vinning. Kongen må ha sett på Gissur som en viktig og nødvendig brikke i sitt spill om Island, for til tross for Gissurs til tider middelmådige innsats på kongens vegne, fikk han i 1258 jarletittel. Som motytelse skulle Gissur atter en gang forsøke å få islendingene til å akseptere kongens overhøyhet. Gissurs rolle i spillet rundt islendingenes underkastelse er omdiskutert, men han må gis noe av æren for at kongens iherdige bestrebelser til slutt lyktes.

Gissur sørget til det siste for å beholde sin posisjon på Island, men viste mindre interesse for kongens. En ny generasjon islendinger kom dessuten i kongens tjeneste etter 1262. Blant disse var sturlungen Sturla Tordsson (Snorres brorsønn), som i Sturlunga saga beskriver Gissur som en vennlig, klok og talefør mann.

Kanskje kan disse egenskapene bidra til å forstå hvordan Gissur Torvaldsson kunne komme fra både innbyrdesstrid og troløshet mot kongen med livet i behold. I motsetning til de fleste av sine samtidige kampfeller og fiender fikk Gissur dø en naturlig død, som kongens jarl på Island.

• Islands historie
• Norge i høymiddelalderen
• Norgesveldet
• Sturlungene

• Paasche, Fredrik (1929): biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 4
• Helle, Knut (1972): Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319
• Jóhannesson, Jon | Fínnbodason, Mgnus | Eldjarn, Kristjan (1946): Sturlunguutgafan, Reykjavik
• Sigurðsson, Jon Viðar (1993): Goder og maktforhold på Island i fristatstiden, Bergen
• Líndal, Sigurður (1975): Saga Íslands II, Reykjavik
• Wærdahl, Randi Bjørshol (2001): biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 3