Andalucía

Regionen grenser mot Portugal og Atlanterhavet i vest, i nord mot de autonome regionene Extremadura og Castilla la Mancha og i øst mot regionen Murcia. Det 14 kilometer lange Gibraltarstredet skiller Andalucía fra Afrika. Regionen har både høye fjellkjeder og flate sletter med svært dyrkbar jord. Den sentrale delen av Andalucía tilhører Guadalquivir-bassenget, som dreneres av Guadalquivir og dens bielver. Nedenfor Sevilla ligger et sumpaktig deltaområde, Las Marismas, innenfor et dynebelte. Grensen mot nord dannes av fjellkjeden Sierra Morena (1000–1300 meter over havet). I øst ligger fjellkjeden Sierra Nevada med høyeste topp Mulhacén 3478 meter over havet. Klimaet i Andalucía er subtropisk, det varmeste i Europa.

Andalucía opplevde en industriell utvikling på 1800-tallet, særlig rundt Malaga-området, men utviklingen stoppet opp mot slutten av århundret. På 1900-tallet var store deler av metallindustrien i Andalucía lagt ned og flyttet til andre deler av Spania. Frem til 1980-årene hadde regionen stor utvandring både til mer industrialiserte deler av Spania og til andre land i Vest-Europa.

Jordbruket har tradisjonelt vært dominert av store landeiendommer eller gods, latifundios, med bruk av jordløse landarbeidere som arbeidskraft. Det dyrkes særlig hvete, oliven, sitrusfrukter og vindruer. Langs kysten dyrkes det sukkerrør, og langs Guadalquivir dyrkes det ris. Sherry og malagavin kommer fra Andalucía. Det drives betydelig saueavl.

Gruvedriften har avtatt i betydning, men er fortsatt viktig med brytning av kobber (Riotinto i Huelva), jern- og blymalm, kvikksølv og annet. Industrien i Andalucía er i stor grad bygget opp rundt jordbruksproduksjon: møller, alkoholdestillering, vinproduksjon, kjøtt- og fiskekonservering. Andre viktige industrigrener er luftfartsindustrien i Sevilla og Cádiz og utvinning av marmor i Macheal i Almeria samt fornybar energi som sol- og vindkraft.

Turismen har siden 1960-årene opplevd en eksplosjonsartet vekst, spesielt langs Costa del Sol og andre kyststrøk, mens deler av innlandet i mindre grad er berørt av den utviklingen turismen har brakt med seg.

En rekke folkegrupper og sivilisasjoner har satt preg på Andalucía siden oldtiden. Kongeriket Tartessos lå i nærheten av Cádiz. Fønikerne anla kolonien Gadir (Gades, Cádiz) rundt 1100 fvt., og karthagerne underla seg landet. Rundt 200 fvt. kom Andalucia under romersk herredømme. Romerne ga provinsen navnet Baetica (spansk: Bética).

Under folkevandringene ble Andalucía erobret av vandalene, og det hevdes at navnet Andalucía kan knyttes til denne østgotiske folkegruppen, selv om det finnes andre etymologiske teorier. Vestgoterne (spansk: visigodos) inntok regionen, men disse ble drevet tilbake under arabernes inntog i Spania i 711 evt.

Under islams storhetstid erobret omayyadene store deler av Den iberiske halvøya mellom 711 og 1492, og området ble kjent som al-Andalus. På sitt største omfattet dette riket store deler av dagens Spania. Andalucía bærer fortsatt mange spor etter maurerne og deres kultur — både i arkitekturen, som i moskeen i Córdoba og kongepalasset Alhambra i Granada, og i stedsnavn og befolkningens kulturarv.

al-Andalus deles vanligvis inn i følgende perioder:

• den muslimske erobringen 711–732
• Umayyad-kalifatet 756–1031: spesielt kjennetegnet av Córdoba-kalifatet mellom 929–1031
• første Taifa-periode 1009–1110, og da almoravidene tar makten mellom 1085–1145
• andre Taifa-periode 1140–1203, da almohadene tok makten i 1147 og styrte til 1238
• tredje Taifa-periode 1232–1287
• Nasrid-emiratet i Granada 1238–1492

Under Córdoba-kalifatet ble byen et av verdens fremste økonomiske og kulturelle sentre. Utviklingen fortsatte, og området ble et knutepunkt for utveksling mellom den islamske og den kristne verden. Denne kontakten bidro sterkt til vitenskapelig fremskritt innen blant annet trigonometri, astronomi, medisin, farmasi og agronomi.

Mellom 711 og 1492 var al-Andalus preget av vedvarende konflikter — både interne og med de kristne kongedømmene i nord som Asturias, León og Castilla. Etter Umayyad-kalifatets fall ble riket fragmentert i mindre kongedømmer, kalt taifaer, som ofte hadde base rundt store byer som Sevilla, Zaragoza og Toledo. Da Toledo ble erobret av Castilla i 1085, tok almoravidene fra Marokko det som var igjen av al-Andalus under direkte styre, og området ble i praksis en provins i et muslimsk rike med sentrum i Marrakech.

Gradvis ble al-Andalus utmanøvrert av de kristne kongedømmene, og på 1200-tallet erobret styrker fra Portugal, Castilla og Aragón store deler av regionen. Den vedvarende trusselen om erobring førte til at emiratet Granada ble tvunget til å betale tributt til Castilla, og det besto frem til 1492, da det endelig ble erobret av Aragón og Castilla.

• Spanias geografi
• Spanias historie