Akershus slott og festning

Festningsanlegget ble sannsynligvis påbegynt av kong Håkon 5., antagelig i tiden 1299–1304. Kan hende er deler av festningen enda litt eldre, men dette er ikke bekreftet. Allerede i 1308 var det blitt en sterk borg som kunne trosse den svenske hertug Erik Magnussons angrep.

I middelalderen var festningen et omfattende borganlegg fullt på høyde med datidens krav. De enkelte funksjonene, som fruerstue, borgestue/borgstue, fadebur og så videre, lå ordnet omkring to gårder sør og nord for hovedtårnet Vågehals og det mindre tårnet Fuglesang. Nordvest for dette komplekset, forbundet med det ved en høy og bred mur, lå Knutstårnet. I sør lå den såkalte Jomfrugård med borgens porttårn Jomfrutårnet. Utgravninger i vest blottla i 1960-årene en ringmur som arkitekt Holger Sinding-Larsen hadde funnet spor av allerede på begynnelsen av 1900-tallet. I sør var det en forborg med vanntårn, staller og økonomibygninger.

Oppføringen av anlegget, som må ha vært planlagt i sin helhet under Håkon 5., ble antagelig fortsatt under hans datter hertuginne Ingebjørg og hennes sønn Magnus 7. Eriksson og avsluttet under Håkon 6., som ofte residerte der sammen med sin dronning Margrete. Vesentlige forandringer ble ikke foretatt før Christian 2. forhøyet sørfløyens salsbygning med en etasje og foretok andre tilbygninger og ominnredninger. Dette skjedde mens Christian som prinsregent i 1506–1512 bodde på Akershus. I 1527 brant hele slottet nordenfor Vågehals og Fuglesang, men det motstod allikevel Christian 2.s beleiring i 1531.

Under høvedsmannen Peder Hanssøn Litle i 1536–1551 foregikk store gjenoppbyggings- og forandringsarbeider. Hans etterfølgere fortsatte denne virksomheten, men svenskenes riktignok mislykkede beleiring i 1567 gjorde det klart at modernisering trengtes.

Noe ble straks gjort etter forslag av kongelig byggmester Hans van Paeschen. I henhold til løftet på stendermøtet ved kongehyllingen av Christian 4. i 1591 planla deretter Hans van Steenwinckel d.e. å gjøre Akershus til en festning etter den nye krigføringens krav. I tiden 1593–1604 og 1616–1646 ble det vesentlige av Øvre festning (Øvrevoll) bygd etter det mye anvendte italienske bastionssystemet med steinkledde jordvoller; tilleggsarbeider ble utført i 1655–1656.

Hånd i hånd med dette ble den gamle middelalderborgen under Christian 4. omskapt til et renessanseslott. Mye ble revet ned og nytt bygd (blant annet Blåtårnet og Romerikstårnet) eller gjenreist (blant annet Skriverstuefløyen og Romeriksfløyen), så stedet kunne være tjenlig som residens. Omfattende indre utstyrsarbeider ble foretatt, særlig mens Hannibal Sehested bodde der som stattholder.

Etter arvehyllingen i 1661 av den senere Christian 5. ble Akershus verken brukt til hyllinger og stendermøter eller som kongebolig. Fra 1650-årene til 1690-årene ble en ytre befestningslinje på østsiden og den gamle Hovedtangen (Nedrevoll) anlagt. I 1704–1721 hadde Norges midlertidige regjering Slottsloven sitt sete på Akershus, som i 1716 ble beleiret av den svenske hæren som hadde inntatt Christiania. Beleiringen lyktes ikke, og svenskene trakk seg tilbake i slutten av april etter 39 dager. Christiania ble samtidig etterlatt utplyndret og med store skader etter omfattende skyting fra begge sider.

Under Christian 6. ble sørfløyen restaurert; der ble den ominnredede kirken innviet i 1742, og Overhoffretten fikk lokale der.

Ifølge kongelig resolusjon i 1815 og 1817 ble det bestemt at Nedre festning skulle sløyfes, og de fleste utenverkene forsvant etter det. Men militæretaten brukte flere av bygningene som stod på området, og oppførte en rekke nye (blant annet Det gamle ridehuset, Generalintendanturens kontorbygning, Depotet, Forsvarsdepartementet, Kommandantboligen og Gymnastikksalen).

I tilknytning til Peter Andreas Blix' og Gustav Storms utredninger av Akershus historie ble det satt i gang et arbeid for å bevare og restaurere slottet. Bølgene gikk høyt om hvorvidt man skulle rive de senere hundreårenes tilføyelser og gå tilbake til middelalderen, eller om man skulle la de forskjellige periodene fortelle borgens historie. Det siste synet seiret, ikke minst takket være den unge kunsthistorikeren Harry Fett.

Bygningshistorien ble så tilrettelagt gjennom Holger Sinding-Larsens grundige undersøkelser i 1905–1925, og omfattende restaureringsarbeider ble utført under hans ledelse. I 1929 fikk arkitekt Arnstein Arneberg i oppdrag å utarbeide planer for videre forandrings- og innredningsarbeider. Restaureringsarbeidet lå nede i krigsårene 1940–1945, men etter at Akershus kom på norske hender 11. mai 1945, kunne arbeidet fortsettes etter Arnebergs planer.

Under andre verdenskrig ble Akershus brukt av den tyske okkupasjonsmakten som forlegningssted (en brakkeleir på Festningsplassen), fengsel og rettersted. Over 40 norske motstandsmenn ble henrettet her, og på dette stedet ble det etter krigen reist et minnesmerke.

Borgen ble brukt som ramme omkring den såkalte «Statsakten» på Akershus 1. februar 1942, da Vidkun Quisling fikk tittelen ministerpresident. 24. oktober 1945 ble Quisling henrettet ved skyting på vestsiden av det gamle kruttmagasinet etter å ha blitt dømt til døden 10. september.

Arkeologisk og materielt led borgen mindre overlast enn man kunne ha forventet under krigen.

Etter andre verdenskrig ble borgen innviet til festbruk i anledning kong Haakon 7.s 75-årsdag i 1947. Restaureringsarbeider og nybyggingsarbeider ble fullført, både det kongelige gravkapellet ved Jomfrutårnet og garderoben over Vågehalsens murer. Restaureringen ble avsluttet i 1962. Nordhallen ble satt i stand i 1976 og fikk navnet Olavshallen etter kong Olav 5.

Dronning Maud, kong Haakon 7., kronprinsesse Märtha og kong Olav 5. er bisatt i gravkapellet på Akershus. Videre er kong Håkon 5.s og dronning Eufemias hodeskaller innmurt i kjelleren. Lenge mente man at også Sigurd Jorsalfares levninger fantes i kjelleren, men nyere undersøkelser har konkludert med at dette ikke kan være tilfellet.

I 1951 ble Akershus Slotts Venner stiftet for å fremme restaureringsarbeidet.

I 2007 sto Forsvarets nye ledelsesbygg ferdig øst på ytre festning. Etter terrorangrepene 22. juli 2011 flyttet også Statsministerens kontor inn i det samme komplekset, før det returnerte til Regjeringskvartalet i april 2026.