Thomas Barth

Barth vokste opp på ulike steder i Norge, siden faren var overingeniør i veietaten. Samme år som han ble født i Bolsøy, flyttet familien til Alta og fem–seks år senere til Trondheim. Barth tok examen artium i 1918 og studerte deretter ett år ved berglinjen ved Norges tekniske høgskole. Praksis ved Kongsberg sølvverk og samtaler med daværende myntmester Carl Bugge førte til at han høsten 1919 tok fatt på realfag ved Universitetet i Kristiania. Han ble cand.real. med hovedoppgave om kalksteinsforekomster ved Kristiansand i 1923, ett år etter at han var blitt assistent ved Norges Landbrukshøgskole på Ås (nå NMBU).

I 1924–1927 var han assistent for professor Victor Moritz Goldschmidt på Geologisk museum. Dette var et stimulerende miljø, og fra Barths hånd kom det i disse tre årene ut mer enn 20 mineralogisk-krystallografiske arbeider.

I en alder av 27 år tok Barth 1927 doktorgraden på et arbeid om pegmatittganger på Seiland i Finnmark. Deretter var han flere år i Tyskland, først som assistent ved den tekniske høyskolen i Berlin og senere som privatdosent ved universitetet i Leipzig. I 1929 hadde han et International Rockefeller Fellowship til Harvard University i USA, og fra samme høst kom han med i staben ved Geophysical Laboratory ved Carnegie Institution i Washington D.C. Etter over seks år i denne prestisjefylte stillingen, kom han i 1936 tilbake som dosent i krystallografi, mineralogi og petrografi ved Universitetet i Oslo, og året etter ble han professor med samme fagkrets. I 1939–40 var han igjen ved Geophysical Laboratory, og rakk bare så vidt hjem før andre verdenskrig kom til Norge.

Under krigen ble Barth med i motstandsarbeidet. Han ble arrestert senhøsten 1943 og satt i fire uker internert på Berg ved Tønsberg. Etter krigen overtok han et professorat i geokjemi i Chicago for tre år og vendte 1949 tilbake som professor og bestyrer av Mineralogisk-geologisk museum, en stilling han hadde til 1966, da han gikk over i en ren forskerstilling.

Barth publiserte nær 200 vitenskapelige arbeider som gav bidrag til forståelse av basalter, pegmatitter, feltspater og granitter. Han lanserte et geologisk termometer (se geometri), som siden ble hetende Barths feltspat-termometer, og han gikk sterkt inn for ideene om at granitter kunne være dannet ved kjemiske stoffomsetninger uten nødvendigvis å ha vært smeltet. Dette kalles granittiseringsteorien. Her var han sterkt influert av den finske geologen J. J. Sederholm.

Selv om ikke alle teoriene hans vant frem på dette feltet, skapte han livlig debatt, og som den glitrende foreleser han var, ble han invitert til mange land i Europa og Amerika, Afrika og Australia. Han var visiting professor i Chicago og Stanford i 1960 og i Cape Town i 1963.

Barth ble mottok ridder- og senere kommandørkorset av St. Olavs Orden.

Han var æresdoktor ved universitetene i København, Nancy, Kiel, Liège og Zürich, og æresmedlem av ni geologiske og mineralogiske selskaper. Han var medlem av elleve vitenskapsakademier rundt om i verden.

• Die Pegmatitgänge der kaledonischen Intrusivgesteine im Seiland-Gebiete (dr.avh.), DNVA Avh. I 1927 nr. 8, 1927
• Kalk- und Skarngesteine im Urgebirge bei Kristiansand, i Neues Jahrbuch für Mineralogie B.B. 57A, 1928, s. 1069–1108
• Island, 1941

Barth skrev en rekke lærebøker som ble mye brukt i mange land:

• Die Entstehung der Gesteine. Ein Lehrbuch der Petrogenese (sammen med C. W. Correns og P. Eskola), Berlin 1939, opptrykk 1970
• Theoretical Petrology. A textbook on the origin and the evolutiuon of rocks, New York 1952, også oversatt til russisk og kinesisk
• Feldspars (London, 1969)

I 1950 gav han ut Volcanic Geology. Hot springs and Geysirs of Iceland.

• geokjemi
• geologi
• petrografi